onsdag 25. februar 2015

Et gammelt familieklenodie.



Noen ting bare hører hjemme i huset.
Møbler man innreder rundt,
og fremhever.


Denne sofaen er et slikt møbel.
Håndlaget her på gården.
Veldig flott med skinnsete.


Håndbrodert av tanta til min farfar,
en gang på 50-tallet tror jeg.


Hu har også laget puta,
som jeg må si også har holdt seg godt :)





Bodert vi kjøpte i Sverige,
passer perfekt i denne kroken.

Et familieklenodie vi er satt til å passe på,
vår tid her på gården.
Jeg syns denne er utrolig flott,
og så forseg gjort!



8 kommentarer:

  1. For et praktfullt og unikt møbel! Det er godt dere vet og ta vare på :-)

    SvarSlett
  2. For et praktfullt og unikt møbel! Det er godt dere vet og ta vare på :-)

    SvarSlett
  3. Mange vakre skatter i gamle hus. Fant bloggen din denne uka og nå har jeg "lest meg opp". Veldig koselig blogg du har.

    Vi har nettopp overtatt min mors barndomshjem og har satt i gang med å restaurere det. Leter etter tips og inspirasjon og har kosa meg masse på bloggen din.

    Med ønsker om ei hyggelig helg

    SvarSlett
  4. Wow - så utrolig flott og spesiell!!
    Så bra at dere tar vare på ting som har vært på gården i flere generasjoner.
    Jeg har ikke vært så flink til å kommentere i den senere tid, men titter innom med jevne mellomrom. :-)
    God helg!
    Klem, Marianne.

    SvarSlett
  5. Slike møbler er unike, og det er så flott når de blir tatt så godt vare på som hos dere. (",) Flott håndarbeid også.

    SvarSlett
  6. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  7. Tusen takk for koselig kommentar på bloggen min :-) Jeg har vært utrolig dårlig på å besøke blogger i det siste, så det var koselig å kikke innom deg igjen nå! Fantastisk flott sofa dere har på gården! Tror aldri jeg har sett noe lignende før. Møbler som følger gården er jo av uvurderlig verdi - veldig godt at den har blitt så bra tatt vare på.
    Ha en fortsatt fin dag :-)

    Mona

    SvarSlett
  8. Så enig med deg. Nydelig håndtverk. Det må være helt fantastisk og ikke minst ærefullt å få kunne ta vare på noe slikt. Samtidig er det ingen selvfølge. ikke alle etterkommere ser verdien av å ta vare på det gamle eller å la det bevare sin historie, derfor er det så bra når det kommer mennesker etter en som tar vare på ting som folk har brukt timer på å skape.

    SvarSlett